Generelt kan man si om dette systemet at det gir begrenset forbruker-informasjon og så lenge kvalitetsbegrepet i det store og hele skal forholde seg til sluttbruker så kan ikke dette anvendes som en presis og sikker rettesnor for den enkelte vins kvalitet. Det som er avgjørende er den enkelte vinprodusents evner i samspill med klima, jordsmonn og druemateriealet. Det vil si en DOC-vin fra en topprodusent kan være bedre enn en DOCG-vin fra en middelmådig produsent.
ET PAR EKSEMPEL PÅ HVA VINLOVEN REGULERER I PIEMONTE
I vinmarka:
De forskjellige vintypene har ulike krav til mengder druer som produseres i vinmarka. En skulle tro at jo flere kilo druer dess bedre, men slik er det ikke.
Ved produksjon av en standard Barbera s’Asti DOCG kan uttaket være max 63 hektoliter per Ha vinmark, mens kravet til en Piemonte Chardonnay er max 77 hektoliter per Ha vinmark.
Det er lov å produsere mindre volum per Ha vinmark, noe som gir fyldigere og smaksrik vin.
Mengder druer på vinstokken varierer fra år til år, da dette påvirkes sterkt av været gjennom våren og sommeren.
En forutsetning for produksjon av kvalitetsvin er reduksjon av avkastningen og optimalisering av råstoffet. Dette gjøres med en såkalt «green harvest» der avkastningen reduseres generelt og skadet drueklaser fjernes. Tidlig på høsten er det derfor ikke et uvanlig syn å se drueklaser som ligger på bakken.
I vinkjelleren:
I en flaske Barbera d’Asti DOCG må det minimum være 85% barbera. Ellers kan det tilsettes 15% freisa, o/e grignolino o/e dolcetto.
I en flaske Piemonte Chardonnay er kravet min. 85% chardonnay + 15% pinot bianco, o/e pinot griglio o/e pinot nero. Disse må ikke være en-drueviner.
I en flaske Barolo eller Barbaresco er det kun tillatt med 100% nebbiolo, og er derfor en-drueviner..